Hva er viktigst?

Begrensninger...hehe, jeg må le litt når jeg skriver det ordet. Begrensninger ja...det vet jeg hva er. Den siste måneden har jeg vært mindre begrenset enn på mange år. HERLIG! :) Å ikke trenge å tenke på hva jeg skal velge å gjøre og hva jeg må velge bort, men bare gjøre det jeg har lyst til, når jeg har lyst til det! Utrolig hvor fort det ble en vane å ha det sånn!
Nå har jeg blitt minnet på at jeg enda ikke er 100% frisk ved at kroppen plutselig protesterer igjen, og jeg må begrense aktivitetsnivået. Heldigvis er det ikke snakk om å kutte mye, og jeg har kontroll så langt det lar seg gjøre. Det var en gang det ikke var slik...

Hva gjør du når du ikke kan velge lenger? Hva gjør du når alt som heter selvstendighet og valgfrihet blir fratatt deg? Sorgen er stor ved et slikt tap. Hvordan overlever du både sykdommen og sorgen? Jeg kunne bare ligge. Ligge i en seng. To timer på ryggen, en time på høyre side, to timer på ryggen, en time på venstre side. Dag som natt, uke etter uke, måned etter måned. I to år og sju måneder. Ingen besøk, minimalt med samtaler. Innestengt i min egen kropp.
Jeg så at jeg likevel hadde et valg: å leve eller å dø. Å dø var aldri et valg for meg, så hva satt jeg da med? Et nytt valg: la sykdommen vinne eller vinne selv. Jeg forbaska meg på at jeg skulle vinne, og at jeg aldri skulle gi opp! Men hvordan vinne en kamp mot en sykdom som det ikke finnes medisiner mot og som holder deg fengslet inni deg selv, en sykdom som både knebler og binder deg, og tvinger deg til å kjempe kampen helt alene? Mitt svar ble at det måtte være ved å ikke la den ødelegge meg som person. Sykdommen hadde kroppen min og det var det minimalt jeg kunne gjøre noe med. Men den skulle aldri få meg! Og jeg vant - slag etter slag etter slag. Ved å ikke gi etter for selvmedlidenheten og bitterheten. Ved å tørre å se min egen forferdelige virkelighet i øynene, og se den for hva den var. Jeg vant lenge før jeg sto opp. Det var ikke å bli frisk som var den viktigste kampen, og den kampen verken var eller er det sikkert at jeg vinner, for ovenfor sykdom har vi ikke alltid så mye vi skal ha sagt. Men jeg har vunnet likevel - selv om jeg aldri blir frisk - for sykdommen har ikke ødelagt MEG! Og disse slagene vil jeg kunne vinne så lenge det er liv i meg. Det viktigste er ikke å være frisk og uten begrensinger. Det viktigste er "å bevare mitt hjerte fremfor alt jeg bevarer, for livet går ut fra det" (Ordsp. 4,23).