Jeg hørte på en kristen sang i dag hvor jeg kjente at strofen "I know I don't have much to give" provoserte meg. Jeg vet at det til tider er på sin plass å passe på at man ikke har plassert seg selv på en pidestall. Jeg tror ikke MercyMe som synger sangen mener å trekke seg selv eller andre ned på noen måte heller. Kall det bare "dråpen" som fikk begeret mitt til å flyte over.
Jeg har heldigvis ikke hørt mye forkynnelse som sier dette, men jeg har hørt mange kristne sanger hvor teksten dreier seg om at "jeg er ingenting", "jeg har ingenting å komme med", "jeg har så lite å gi", osv, osv. Jeg får det ikke til å stemme med Guds bilde av oss! Det står at Gud elsket oss før vi ble frelst! (Rom. 5,8) Guds handlinger viser oss at vi er noe!! (Se bl.a. Joh. 3,16) Ved å si "jeg er ingenting" kaster jeg vrak på så mye av det Gud har gjort! Jeg kaster vrak på Hans skaperverk, meg, og sier at det Han har skapt ikke er godt nok, ja at det rett og slett ikke er noe. Jeg kaster vrak på alt det Jesus ofret for min skyld, og sier at Han ofret livet sitt for ingenting. Jeg kaster vrak på alle de evner Gud har gitt meg, og sier at de er ingenting!
Vi er noe! Gud lager ikke søppel! Han skaper ikke noe som ikke er verdt noe! Vi har mye å komme med, vi har mye å gi! Gud har skapt uendelig mange forskjellige mennesker med uendelig mange forskjellige evner, og jeg tror vi kan gjøre mye, og at vi kan ha mye å komme med så sant vi tar i bruk de evnene vi har! Åh, det sitrer i kroppen av spenning ved tanken på om vi kunne få opp øynene for hvor mye vi faktisk er verdt, hva vi faktisk kan gjøre og hva vi har å gi! Tenk på alt som da kunne skjedd!! Både i våre egne liv, og i andres.
Det er så mange instanser som forteller meg at jeg ikke er noe, at jeg ikke har noe å komme med, at jeg ikke har noe å gi, i det minste så lenge jeg ikke er sånn eller slik, eller gjør det eller det - det holder i massevis med dem! Gud er ikke blant dem. Det er vi mennesker som blander sannheter og kommer frem til en løgn. Når kristne sier "jeg er ingenting" tror jeg de har sett hvor destruktivt det er å sette seg selv øverst og si "se alt hva jeg er", "se så bra jeg er", "se alt hva jeg har å komme med". Her har bl.a. stoltheten sneket seg inn og fått folk til å gå med nesa i været. Mange ser sannheten i at dette er feil, og i tillegg ser de sannheten i at ingenting av det vi er, har eller kan egentlig kommer fra oss selv, men tvert imot kommer fra Gud. Å konkludere med at vi ikke er noe tror jeg likevel er å gå i samme fella som de som sier "se alt hva jeg er", man bytter bare ut nesa i været med nesa i grusen.
Jeg tror Gud har ment for oss å ha nesa rett frem. Ved å innse at Han har gitt oss evnene våre settes vi fri fra stoltheten som følger av at jeg har fått til ditt og datt. Dette får nesa vår ned fra skyene, og ved å innse at Han elsker oss uavhengig av hva vi gjør, løfter det ansiktet vårt fra grusen. Ingenting av det gale vi har gjort endrer vår verdi eller hvor mye vi er elsket, ei heller vil vi elskes mer av å gjøre gode ting. Han har skapt oss alle sammen, både vi som tror på Ham, og de som ikke tror på Ham, og Han elsker oss alle like mye. Du er noe. Jeg er noe.
torsdag 26. november 2009
onsdag 11. november 2009
På Nasjonalgalleriet med en somalier
I dag tilbrakte jeg et par timer på Nasjonalgalleriet med en venninne fra Somalia. (Jeg vet det egentlig heter Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, men det er et himla langt og komplisert navn, så jeg holder meg til det gamle...) Det var ikke temperaturen til å gå særlig mye ute, især ikke for en somalier som aldri før har opplevd verken høst eller vinter, så jeg foreslo å stikke på Nasjonalgalleriet. Selv er jeg veldig glad i å rusle der, men jeg var veldig spent på hva Muna ville synes. Hun likte det, så vi endte opp med å gå der i et par timer. Det var fascinerende å se bildene fra en muslimsk afrikaners perspektiv!
Det første maleriet vi så husker jeg dessverre ikke navnet på, men det er forholdsvis kjent (jeg husker det ihvertfall fra videregående, om ikke før), og det illustrerer mange tydelig kalde, sultne og fattige barn stående ute på vinteren i kø for å få mat. Muna var overrasket da jeg fortalte at maleriet illustrerer en situasjon som var reel i Norge før i tiden. Mange av maleriene viser Norge på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, og Muna kommenterte stadig "That's how it is in Somalia still! That's how they do it in Somalia now!" Så smalt hun med tungen og ristet på hodet.
Da vi kom over et maleri som viste en gammel mann på dødsleie, med sin kone og presten sittende ved sengen, kommenterte hun hvor bra det er å kunne bli gammel sammen med en ektefelle. Igjen ristet hun på hodet og sa at i Somalia er det vanlig å ha mange koner, og da kan ikke ektepar bli gamle sammen på den måten vi så på maleriet. "It is not good. It is not good," sa hun, så pekte hun på maleriet og sa "That is good. That's how it should be. That is good."
En av tingene hun fort la merke til var at kvinnene på maleriene brukte hodeplagg, og hun fant det veldig fascinerende at norske kvinner brukte det før i tida. Jeg på min side syntes det var veldig interessant å stå ved siden av en afrikansk jente med liten hijab (dvs. stoff som kun dekker hodet og halsen) og se på maleriene med en norsk "variant" (om jeg kan kalle det det...), og kjenne hvordan disse timene på Nasjonalgalleriet rommet så mye historie, kultur, religion, og psykologi.
Ellers synes jeg den afrikanske "si det rett ut" måten er festlig. Da vi møttes i dag så hun på meg og utbrøt "You have become slim. That is good. You used to be a little bit fat, but now you're slim. That is good." Litt senere studerte hun meg igjen og utbrøt "You look like you're 16 or 17 now, maybe 18 or 19. That is good. You look young. You're pretty, so you will get a husband. I hope you get a good husband. Make sure you get a good husband." Hun gjorde det ihvertfall klart for meg hvor heldig jeg er som kan finne en mann og slippe å dele ham med flere koner, noe hun ikke er garantert...
En dag med interessante og tankevekkende impulser!
Det første maleriet vi så husker jeg dessverre ikke navnet på, men det er forholdsvis kjent (jeg husker det ihvertfall fra videregående, om ikke før), og det illustrerer mange tydelig kalde, sultne og fattige barn stående ute på vinteren i kø for å få mat. Muna var overrasket da jeg fortalte at maleriet illustrerer en situasjon som var reel i Norge før i tiden. Mange av maleriene viser Norge på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, og Muna kommenterte stadig "That's how it is in Somalia still! That's how they do it in Somalia now!" Så smalt hun med tungen og ristet på hodet.
Da vi kom over et maleri som viste en gammel mann på dødsleie, med sin kone og presten sittende ved sengen, kommenterte hun hvor bra det er å kunne bli gammel sammen med en ektefelle. Igjen ristet hun på hodet og sa at i Somalia er det vanlig å ha mange koner, og da kan ikke ektepar bli gamle sammen på den måten vi så på maleriet. "It is not good. It is not good," sa hun, så pekte hun på maleriet og sa "That is good. That's how it should be. That is good."
En av tingene hun fort la merke til var at kvinnene på maleriene brukte hodeplagg, og hun fant det veldig fascinerende at norske kvinner brukte det før i tida. Jeg på min side syntes det var veldig interessant å stå ved siden av en afrikansk jente med liten hijab (dvs. stoff som kun dekker hodet og halsen) og se på maleriene med en norsk "variant" (om jeg kan kalle det det...), og kjenne hvordan disse timene på Nasjonalgalleriet rommet så mye historie, kultur, religion, og psykologi.
Ellers synes jeg den afrikanske "si det rett ut" måten er festlig. Da vi møttes i dag så hun på meg og utbrøt "You have become slim. That is good. You used to be a little bit fat, but now you're slim. That is good." Litt senere studerte hun meg igjen og utbrøt "You look like you're 16 or 17 now, maybe 18 or 19. That is good. You look young. You're pretty, so you will get a husband. I hope you get a good husband. Make sure you get a good husband." Hun gjorde det ihvertfall klart for meg hvor heldig jeg er som kan finne en mann og slippe å dele ham med flere koner, noe hun ikke er garantert...
En dag med interessante og tankevekkende impulser!
lørdag 7. november 2009
Bevarer Gud oss fra alt ondt?
I salme 121,7 står det: "Herren skal bevare deg fra alt ondt og verne om ditt liv". Dette verset har jeg kjempet med, fundert over, grublet på og bedt over i mange år. Hvordan kan Gud si at Han skal bevare oss fra alt ondt når Han så tydelig ikke gjør det?! Opp igjennom verdens historie er det bevis på bevis at troende så vel som ikke-troende blir rammet av det onde. Etterhvert har jeg skjønt at jeg trolig har misforstått verset. Sier verset virkelig at Gud skal hindre alt ondt i å ramme meg?
Tankene går tilbake til sånne små kort med bilder av engler som beskytter små barn som skal over en falleferdig bro. Når jeg var liten trodde jeg at det var sånn virkeligheten var. Jeg så så mange slike bilder, og det var det inntrykket jeg ble gitt gjennom søndagsskole og annen forkynnelse jeg hørte. Du er trygg hos Gud, Han vil hindre at det skjer deg noe vondt, englene Hans passer på deg. Det var derfor ekstra vondt og forvirrende da jeg som 11-åring opplevde å bli overfalt sammen med familien min. Gud hadde ikke hindret at vi ble overfalt! Det opplevdes som om Gud sviktet meg. Han hadde jo lovet å hindre at det onde rammet meg! Jeg skjønte der og da at hvis jeg noensinne skulle føle meg trygg måtte min tillit til Gud ligge i at Han vil være med meg i alt som skjer, både godt og vondt, og ikke i at Han bestandig vil hindre at vonde ting rammer meg.
Jeg mener ikke si at jeg ikke tror Gud kan hindre at vonde ting rammer oss, langt ifra! Jeg tror Han har gjort det mange ganger, også for meg. Jeg tror bare at virkeligheten rommer mer, at det er flere sider ved denne saken. Jeg vet så godt at ulykke kan ramme hvem som helst, når som helst. Jeg vet også at Gud er tilstede midt i ulykken, Han har ikke forlatt dem som rammes av det vonde! Hvorfor lærer vi da barn - og voksne - at Gud vil beskytte de troende fra ulykke, og så ofte utelater resten av sannheten?! Når mennesker ser at det de lærte at var virkelig ikke er virkelig, vil mange konkludere at alt det andre de har lært om Gud heller ikke er virkelig, også vil de forkaste Gud!
Jeg forstår nå verset "Herren skal bevare deg fra alt ondt" helt annerledes enn tidligere. Slik jeg ser det er jeg blitt bevart fra alt ondt livet igjennom. Mitt liv er et levende bevis på at Herren bevarer oss fra alt ondt, for jeg har ikke blitt ødelagt av de ulykkene som har rammet meg. Det er det jeg tror Gud mener med å bevare oss fra alt ondt! Han har bevart meg fra den ødeleggelse både overfallet og sykdommen min kunne ha ført til, ja Han har gjort at det har kommet mye godt ut av det som i seg selv bare var ondt.
Ære være Gud for Hans tilstedeværelse, Hans hjelp og beskyttelse.
Gi aldri opp uansett hva som har hendt deg - Herren selv er hos deg.
Tankene går tilbake til sånne små kort med bilder av engler som beskytter små barn som skal over en falleferdig bro. Når jeg var liten trodde jeg at det var sånn virkeligheten var. Jeg så så mange slike bilder, og det var det inntrykket jeg ble gitt gjennom søndagsskole og annen forkynnelse jeg hørte. Du er trygg hos Gud, Han vil hindre at det skjer deg noe vondt, englene Hans passer på deg. Det var derfor ekstra vondt og forvirrende da jeg som 11-åring opplevde å bli overfalt sammen med familien min. Gud hadde ikke hindret at vi ble overfalt! Det opplevdes som om Gud sviktet meg. Han hadde jo lovet å hindre at det onde rammet meg! Jeg skjønte der og da at hvis jeg noensinne skulle føle meg trygg måtte min tillit til Gud ligge i at Han vil være med meg i alt som skjer, både godt og vondt, og ikke i at Han bestandig vil hindre at vonde ting rammer meg.
Jeg mener ikke si at jeg ikke tror Gud kan hindre at vonde ting rammer oss, langt ifra! Jeg tror Han har gjort det mange ganger, også for meg. Jeg tror bare at virkeligheten rommer mer, at det er flere sider ved denne saken. Jeg vet så godt at ulykke kan ramme hvem som helst, når som helst. Jeg vet også at Gud er tilstede midt i ulykken, Han har ikke forlatt dem som rammes av det vonde! Hvorfor lærer vi da barn - og voksne - at Gud vil beskytte de troende fra ulykke, og så ofte utelater resten av sannheten?! Når mennesker ser at det de lærte at var virkelig ikke er virkelig, vil mange konkludere at alt det andre de har lært om Gud heller ikke er virkelig, også vil de forkaste Gud!
Jeg forstår nå verset "Herren skal bevare deg fra alt ondt" helt annerledes enn tidligere. Slik jeg ser det er jeg blitt bevart fra alt ondt livet igjennom. Mitt liv er et levende bevis på at Herren bevarer oss fra alt ondt, for jeg har ikke blitt ødelagt av de ulykkene som har rammet meg. Det er det jeg tror Gud mener med å bevare oss fra alt ondt! Han har bevart meg fra den ødeleggelse både overfallet og sykdommen min kunne ha ført til, ja Han har gjort at det har kommet mye godt ut av det som i seg selv bare var ondt.
Ære være Gud for Hans tilstedeværelse, Hans hjelp og beskyttelse.
Gi aldri opp uansett hva som har hendt deg - Herren selv er hos deg.
torsdag 5. november 2009
Hva er viktigst?
Begrensninger...hehe, jeg må le litt når jeg skriver det ordet. Begrensninger ja...det vet jeg hva er. Den siste måneden har jeg vært mindre begrenset enn på mange år. HERLIG! :) Å ikke trenge å tenke på hva jeg skal velge å gjøre og hva jeg må velge bort, men bare gjøre det jeg har lyst til, når jeg har lyst til det! Utrolig hvor fort det ble en vane å ha det sånn!
Nå har jeg blitt minnet på at jeg enda ikke er 100% frisk ved at kroppen plutselig protesterer igjen, og jeg må begrense aktivitetsnivået. Heldigvis er det ikke snakk om å kutte mye, og jeg har kontroll så langt det lar seg gjøre. Det var en gang det ikke var slik...
Hva gjør du når du ikke kan velge lenger? Hva gjør du når alt som heter selvstendighet og valgfrihet blir fratatt deg? Sorgen er stor ved et slikt tap. Hvordan overlever du både sykdommen og sorgen? Jeg kunne bare ligge. Ligge i en seng. To timer på ryggen, en time på høyre side, to timer på ryggen, en time på venstre side. Dag som natt, uke etter uke, måned etter måned. I to år og sju måneder. Ingen besøk, minimalt med samtaler. Innestengt i min egen kropp.
Jeg så at jeg likevel hadde et valg: å leve eller å dø. Å dø var aldri et valg for meg, så hva satt jeg da med? Et nytt valg: la sykdommen vinne eller vinne selv. Jeg forbaska meg på at jeg skulle vinne, og at jeg aldri skulle gi opp! Men hvordan vinne en kamp mot en sykdom som det ikke finnes medisiner mot og som holder deg fengslet inni deg selv, en sykdom som både knebler og binder deg, og tvinger deg til å kjempe kampen helt alene? Mitt svar ble at det måtte være ved å ikke la den ødelegge meg som person. Sykdommen hadde kroppen min og det var det minimalt jeg kunne gjøre noe med. Men den skulle aldri få meg! Og jeg vant - slag etter slag etter slag. Ved å ikke gi etter for selvmedlidenheten og bitterheten. Ved å tørre å se min egen forferdelige virkelighet i øynene, og se den for hva den var. Jeg vant lenge før jeg sto opp. Det var ikke å bli frisk som var den viktigste kampen, og den kampen verken var eller er det sikkert at jeg vinner, for ovenfor sykdom har vi ikke alltid så mye vi skal ha sagt. Men jeg har vunnet likevel - selv om jeg aldri blir frisk - for sykdommen har ikke ødelagt MEG! Og disse slagene vil jeg kunne vinne så lenge det er liv i meg. Det viktigste er ikke å være frisk og uten begrensinger. Det viktigste er "å bevare mitt hjerte fremfor alt jeg bevarer, for livet går ut fra det" (Ordsp. 4,23).
Nå har jeg blitt minnet på at jeg enda ikke er 100% frisk ved at kroppen plutselig protesterer igjen, og jeg må begrense aktivitetsnivået. Heldigvis er det ikke snakk om å kutte mye, og jeg har kontroll så langt det lar seg gjøre. Det var en gang det ikke var slik...
Hva gjør du når du ikke kan velge lenger? Hva gjør du når alt som heter selvstendighet og valgfrihet blir fratatt deg? Sorgen er stor ved et slikt tap. Hvordan overlever du både sykdommen og sorgen? Jeg kunne bare ligge. Ligge i en seng. To timer på ryggen, en time på høyre side, to timer på ryggen, en time på venstre side. Dag som natt, uke etter uke, måned etter måned. I to år og sju måneder. Ingen besøk, minimalt med samtaler. Innestengt i min egen kropp.
Jeg så at jeg likevel hadde et valg: å leve eller å dø. Å dø var aldri et valg for meg, så hva satt jeg da med? Et nytt valg: la sykdommen vinne eller vinne selv. Jeg forbaska meg på at jeg skulle vinne, og at jeg aldri skulle gi opp! Men hvordan vinne en kamp mot en sykdom som det ikke finnes medisiner mot og som holder deg fengslet inni deg selv, en sykdom som både knebler og binder deg, og tvinger deg til å kjempe kampen helt alene? Mitt svar ble at det måtte være ved å ikke la den ødelegge meg som person. Sykdommen hadde kroppen min og det var det minimalt jeg kunne gjøre noe med. Men den skulle aldri få meg! Og jeg vant - slag etter slag etter slag. Ved å ikke gi etter for selvmedlidenheten og bitterheten. Ved å tørre å se min egen forferdelige virkelighet i øynene, og se den for hva den var. Jeg vant lenge før jeg sto opp. Det var ikke å bli frisk som var den viktigste kampen, og den kampen verken var eller er det sikkert at jeg vinner, for ovenfor sykdom har vi ikke alltid så mye vi skal ha sagt. Men jeg har vunnet likevel - selv om jeg aldri blir frisk - for sykdommen har ikke ødelagt MEG! Og disse slagene vil jeg kunne vinne så lenge det er liv i meg. Det viktigste er ikke å være frisk og uten begrensinger. Det viktigste er "å bevare mitt hjerte fremfor alt jeg bevarer, for livet går ut fra det" (Ordsp. 4,23).
tirsdag 3. november 2009
Stjerner på nattehimmelen.
"Det er natt for meg nå, men jeg prøver å fokusere på stjernene på nattehimmelen og ikke stirre meg blind på mørket imellom dem." Dette er et sitat fra meg, tatt fra artikkelen "Kjemper i stillhet" i Hamar Arbeiderblad om min lillesøster og meg fra sommeren 2006. Den gang var jeg alvorlig syk og sengeliggende på tiende måneden, og dette sitatet summerte måten jeg overlevde på, liggende til sengs 24-7, 100 % pleietrengende, og ekstremt begrenset. Nå er det ikke natt for meg lenger, men jeg vil likevel kalle bloggen min "Stjerner på nattehimmelen", som en påminner for meg selv - og kanskje andre - om å leve mens jeg har livet og glede meg over alt som er å glede seg over! :o)
Dagens største stjerne var et "foredrag" jeg holdt på Høyskolen Diakonova for sykepleierstudenter. Tema var konflikthåndtering og hvordan forebygge konflikter mellom helsepersonell og pasienter. Jeg fortalte noen av mine opplevelser fra mine år til sengs, om hvordan jeg ble møtt av sykepleiere og hvordan dette opplevdes. Jeg håper jeg klarte å gjøre studentene klar over bl.a. hvor stor makt de har over pasienter, og viktigheten av å ikke misbruke den makten. Jeg finner det SÅ givende og viktig å få gjøre dette, og jeg er så glad for å få anledningen til det!
Forhåpentligvis var dette bare andre gang av mange ganger jeg gjør noe liknende.
En annen av dagens stjerner var å sitte i min fantastiske leilighet med levende lys, en tekopp og et Gullbrød (sjokolade fra Nidar - NAM!), mens det blåser surt og regner ute. Jeg ELSKER denne årstiden! :o) Ja, jeg liker den selv når det er vær som i dag. Det er så forfriskende å være ute på høsten, uansett om det blåser og regner eller er sol og bare frisk, klar luft. Jeg foretrekker det sistnevnte, men dårlig vær har sin sjarm og får meg ikke i dårlig humør i det hele tatt! Også elsker jeg når det er mørkt ute, og jeg kan sitte inne med levende lys og kose meg med en god bok, venner eller en film. Skulle ønske høsten varte lenger!
Dagens største stjerne var et "foredrag" jeg holdt på Høyskolen Diakonova for sykepleierstudenter. Tema var konflikthåndtering og hvordan forebygge konflikter mellom helsepersonell og pasienter. Jeg fortalte noen av mine opplevelser fra mine år til sengs, om hvordan jeg ble møtt av sykepleiere og hvordan dette opplevdes. Jeg håper jeg klarte å gjøre studentene klar over bl.a. hvor stor makt de har over pasienter, og viktigheten av å ikke misbruke den makten. Jeg finner det SÅ givende og viktig å få gjøre dette, og jeg er så glad for å få anledningen til det!
Forhåpentligvis var dette bare andre gang av mange ganger jeg gjør noe liknende.
En annen av dagens stjerner var å sitte i min fantastiske leilighet med levende lys, en tekopp og et Gullbrød (sjokolade fra Nidar - NAM!), mens det blåser surt og regner ute. Jeg ELSKER denne årstiden! :o) Ja, jeg liker den selv når det er vær som i dag. Det er så forfriskende å være ute på høsten, uansett om det blåser og regner eller er sol og bare frisk, klar luft. Jeg foretrekker det sistnevnte, men dårlig vær har sin sjarm og får meg ikke i dårlig humør i det hele tatt! Også elsker jeg når det er mørkt ute, og jeg kan sitte inne med levende lys og kose meg med en god bok, venner eller en film. Skulle ønske høsten varte lenger!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
