Er jeg ingenting?!

Jeg hørte på en kristen sang i dag hvor jeg kjente at strofen "I know I don't have much to give" provoserte meg. Jeg vet at det til tider er på sin plass å passe på at man ikke har plassert seg selv på en pidestall. Jeg tror ikke MercyMe som synger sangen mener å trekke seg selv eller andre ned på noen måte heller. Kall det bare "dråpen" som fikk begeret mitt til å flyte over.

Jeg har heldigvis ikke hørt mye forkynnelse som sier dette, men jeg har hørt mange kristne sanger hvor teksten dreier seg om at "jeg er ingenting", "jeg har ingenting å komme med", "jeg har så lite å gi", osv, osv. Jeg får det ikke til å stemme med Guds bilde av oss! Det står at Gud elsket oss før vi ble frelst! (Rom. 5,8) Guds handlinger viser oss at vi er noe!! (Se bl.a. Joh. 3,16) Ved å si "jeg er ingenting" kaster jeg vrak på så mye av det Gud har gjort! Jeg kaster vrak på Hans skaperverk, meg, og sier at det Han har skapt ikke er godt nok, ja at det rett og slett ikke er noe. Jeg kaster vrak på alt det Jesus ofret for min skyld, og sier at Han ofret livet sitt for ingenting. Jeg kaster vrak på alle de evner Gud har gitt meg, og sier at de er ingenting!

Vi er noe! Gud lager ikke søppel! Han skaper ikke noe som ikke er verdt noe! Vi har mye å komme med, vi har mye å gi! Gud har skapt uendelig mange forskjellige mennesker med uendelig mange forskjellige evner, og jeg tror vi kan gjøre mye, og at vi kan ha mye å komme med så sant vi tar i bruk de evnene vi har! Åh, det sitrer i kroppen av spenning ved tanken på om vi kunne få opp øynene for hvor mye vi faktisk er verdt, hva vi faktisk kan gjøre og hva vi har å gi! Tenk på alt som da kunne skjedd!! Både i våre egne liv, og i andres.

Det er så mange instanser som forteller meg at jeg ikke er noe, at jeg ikke har noe å komme med, at jeg ikke har noe å gi, i det minste så lenge jeg ikke er sånn eller slik, eller gjør det eller det - det holder i massevis med dem! Gud er ikke blant dem. Det er vi mennesker som blander sannheter og kommer frem til en løgn. Når kristne sier "jeg er ingenting" tror jeg de har sett hvor destruktivt det er å sette seg selv øverst og si "se alt hva jeg er", "se så bra jeg er", "se alt hva jeg har å komme med". Her har bl.a. stoltheten sneket seg inn og fått folk til å gå med nesa i været. Mange ser sannheten i at dette er feil, og i tillegg ser de sannheten i at ingenting av det vi er, har eller kan egentlig kommer fra oss selv, men tvert imot kommer fra Gud. Å konkludere med at vi ikke er noe tror jeg likevel er å gå i samme fella som de som sier "se alt hva jeg er", man bytter bare ut nesa i været med nesa i grusen.

Jeg tror Gud har ment for oss å ha nesa rett frem. Ved å innse at Han har gitt oss evnene våre settes vi fri fra stoltheten som følger av at jeg har fått til ditt og datt. Dette får nesa vår ned fra skyene, og ved å innse at Han elsker oss uavhengig av hva vi gjør, løfter det ansiktet vårt fra grusen. Ingenting av det gale vi har gjort endrer vår verdi eller hvor mye vi er elsket, ei heller vil vi elskes mer av å gjøre gode ting. Han har skapt oss alle sammen, både vi som tror på Ham, og de som ikke tror på Ham, og Han elsker oss alle like mye. Du er noe. Jeg er noe.

Bevarer Gud oss fra alt ondt?

I salme 121,7 står det: "Herren skal bevare deg fra alt ondt og verne om ditt liv". Dette verset har jeg kjempet med, fundert over, grublet på og bedt over i mange år. Hvordan kan Gud si at Han skal bevare oss fra alt ondt når Han så tydelig ikke gjør det?! Opp igjennom verdens historie er det bevis på bevis at troende så vel som ikke-troende blir rammet av det onde. Etterhvert har jeg skjønt at jeg trolig har misforstått verset. Sier verset virkelig at Gud skal hindre alt ondt i å ramme meg?

Tankene går tilbake til sånne små kort med bilder av engler som beskytter små barn som skal over en falleferdig bro. Når jeg var liten trodde jeg at det var sånn virkeligheten var. Jeg så så mange slike bilder, og det var det inntrykket jeg ble gitt gjennom søndagsskole og annen forkynnelse jeg hørte. Du er trygg hos Gud, Han vil hindre at det skjer deg noe vondt, englene Hans passer på deg. Det var derfor ekstra vondt og forvirrende da jeg som 11-åring opplevde å bli overfalt sammen med familien min. Gud hadde ikke hindret at vi ble overfalt! Det opplevdes som om Gud sviktet meg. Han hadde jo lovet å hindre at det onde rammet meg! Jeg skjønte der og da at hvis jeg noensinne skulle føle meg trygg måtte min tillit til Gud ligge i at Han vil være med meg i alt som skjer, både godt og vondt, og ikke i at Han bestandig vil hindre at vonde ting rammer meg.

Jeg mener ikke si at jeg ikke tror Gud kan hindre at vonde ting rammer oss, langt ifra! Jeg tror Han har gjort det mange ganger, også for meg. Jeg tror bare at virkeligheten rommer mer, at det er flere sider ved denne saken. Jeg vet så godt at ulykke kan ramme hvem som helst, når som helst. Jeg vet også at Gud er tilstede midt i ulykken, Han har ikke forlatt dem som rammes av det vonde! Hvorfor lærer vi da barn - og voksne - at Gud vil beskytte de troende fra ulykke, og så ofte utelater resten av sannheten?! Når mennesker ser at det de lærte at var virkelig ikke er virkelig, vil mange konkludere at alt det andre de har lært om Gud heller ikke er virkelig, også vil de forkaste Gud!

Jeg forstår nå verset "Herren skal bevare deg fra alt ondt" helt annerledes enn tidligere. Slik jeg ser det er jeg blitt bevart fra alt ondt livet igjennom. Mitt liv er et levende bevis på at Herren bevarer oss fra alt ondt, for jeg har ikke blitt ødelagt av de ulykkene som har rammet meg. Det er det jeg tror Gud mener med å bevare oss fra alt ondt! Han har bevart meg fra den ødeleggelse både overfallet og sykdommen min kunne ha ført til, ja Han har gjort at det har kommet mye godt ut av det som i seg selv bare var ondt.
Ære være Gud for Hans tilstedeværelse, Hans hjelp og beskyttelse.
Gi aldri opp uansett hva som har hendt deg - Herren selv er hos deg.